Kaffikoppane klirra blidt mot tefata i bedehuset. Det låg ei lukt av formkake og eit mildt, velmeint alvor over forsamlinga. Dei vaksne la ei hand på skuldra til oss ungdommane med ekte, varm omsorg. Dei ville oss berre vel. Dei song songar om ei anna verd, kanskje i eit stille, naivt håp om å verna oss mot den verda vi faktisk stod midt oppi.
For slekta mi vart etter kvart dei tinga eg fordjupa meg i, beint fram mystiske. Eg kan framleis sjå føre meg korleis dei rynka panna, såg på meg og spurde: «Kva er eigentleg eit atom? Trur du på det?» I dag er det fort gjort å trekka på smilebandet av eit slikt spørsmål. Men ein må jo hugsa på at då dei fekk si utdanning i folkeskulen på 1930-talet, var slikt sjølvsagt ikkje pensum. Eit elektron var jo like usynleg for dei som åndsmaktene dei høyrde om på søndagane, så at eg skulle vie meg til noko slikt, var vanskeleg for dei å skjøna. Og når eg ser korleis folk kan stura og kava med alt det nye, uforståelege som stadig dukkar opp for oss som har vorte gamle i dag, skjønar eg dei jo frykteleg godt. Det er slett ikkje lett når verda brått snakkar eit språk ein ikkje har lært.
Det var altså ikkje slik at eg kjende meg fanga, og eg måtte heller ikkje kjempa meg ut av miljøet i protest. Det var meir ei verd som stilt og roleg slutta å gje gjenklang i meg, omtrent som ein veks ut av kleda sine. Ferda mi vidare var ikkje eit dramatisk oppgjer, men ei forunderleg reise.
Eg hugsar korleis det var å sitja med blyanten over arket og sjå korleis ei kompleks likning i matematikk sakte løyste seg opp og fall på plass. Eg hugsar kor glad eg var om kvelden når eg køyrde heim etter timevis på lesesalen på UiB.
Der bedehuset baud på usynlege mirakel ein berre måtte tru blindt på, baud naturvitskapen på eit underverk ein faktisk kunne rekna seg fram til. Då eg for alvor begynte å forstå fysikken, kjende eg ei heilt eigen form for ærefrykt. Å sjå korleis eit atom er bygd opp, korleis proton og nøytron finn kvarandre i ein fullkomen, naturleg balanse i kjernen, var som å sjå brikkene i eit puslespel falla på plass. Det fanst ingen strenge dogme der, berre ei urokkeleg, vakker logikk. Verda hang saman.
Eg ser tilbake på dei vaksne frå den gongen med varme og eit lunt smil. Dei ville pakka meg inn i trua si for å gje meg tryggleik. Eg fann berre min eigen tryggleik ein heilt annan stad. I staden for å lena meg på overtru og lovnadar om eit liv etter døden, slo eg røter i fysikken, tyngdekrafta og det rasjonelle. Det gav meg ei djup ro å byggja livet på handfaste fakta. Ikkje som eit opprør, men fordi det gjekk opp for meg at dette eine, forunderlege livet vi har her og no, verkeleg er meir enn rikeleg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar